LESERINNLEGG: Streiken i oljeservice handler om kriseforståelse. Nærmere bestemt arbeidsgivernes forsøk på å bruke krisa til å få gjennom krav de alltid har drømt om.

Norske oljearbeidere er nervøse nå. Har vært det lenge. De ser selskapene kutte, og de sitter i forhandlingsmøter. Lurer på hvem som er neste mann ut.  Diskuterer mulige alternativer med familien, sånn hvis alt skulle gå til helvete.

Mange har stått på i årevis. Vært borte fra familien ukevis i strekk og vært en sånn mamma eller pappa som det føles som om aldri er hjemme. De har bygd plattformer, vedlikeholdt utsyr, reparert ting som går i stykker og sørget for at statsbudsjettet har en inntektsside.

Fakta

Svenssonstiftelsen

"Jobber for å fremme verdien av fagorganisering, respekt for faglige rettigheter og at naturressurser utnyttes på en rettferdig, fornuftig og bærekraftig måte."

Samtidig har de sett på at ledelsen i de store oljeselskapene har tatt ut stadig større bonuser. I statens eget selskap, Statoil, har ledelsen tjent seg rike mens de har skuslet bort mye av det overskuddet som har blitt skapt av driftige arbeidsfolk i Nordsjøen. Gjennom risikable og ulønnsomme investeringer i utlandet har ledelsen pleiet sitt eget ego samtidig som de har tapt penger i et rasende tempo. De enorme tapene har imidlertid ikke ført til noen som helst endring i bonusene til de på toppen. Det har blitt åpenbart for alle i bransjen at posisjon overskygger prestasjon i lønnspolitikken.

Sannheten om sutrete oljearbeidere
«Overbetalte og privilegerte», «Sutrete og kravstore». Karakteristikkene har haglet. Ikke mot ledelsen i selskapene, men mot de på plattformene. De som jobber om natten, mens sjefene sover. De som er ute og fikser ting som går i stykker, selv om det er kaldt og altfor høye bølger.

Selv om den sosiale dumpingen har tiltatt i styrke også i Nordsjøen, har ikke lønningene vært dårlige for de fleste. Det har også vært noe av det beste med den norske modellen. Det er strengt tatt ingen god grunn til at de som gjør jobben, skulle være unntaket i en bransje som har kastet penger på de fleste problemer.

300 tatt ut i streik
Dessuten blir lønningene ofte overdrevet. I oljeservice som streiker nå, er lønnen 630.000 i året inkludert tillegg. Godt betalt? Ja. Uanstendig? På ingen måte. I 2014 var gjennomsnittlig industriarbeiderlønn på om lag 490.000. Altså har litt over 100.000 vært kompensasjon for det mildt sagt spesielle livet det innebærer å være nordsjøpendler.

Jeg har aldri skjønt problemet med at folk i helt vanlige jobber kan ha ganske god råd i Norge. I en tid hvor lederlønningene skyter i været, formuene samler seg på stadig færre hender enn før og forskjellene øker, er det minste problemet i verden at vi har en middelklasse med grei kjøpekraft. Snarere tvert imot. Det at vanlige folk i vanlige jobber har råd til å dra til Syden og kanskje pusse opp litt på hytta er et tegn på et samfunn som fungerer godt.

Mer fleksibilitet fra de mest fleksible?
Det spesielle med streiken som er i gang i oljeservice, er at de som allerede er mest fleksible i Nordsjøen, blir angrepet for både lønnsnivå og manglende fleksibilitet av et sjikt som har vært fullstendig ute av stand til å vise noen form for moderasjon de siste tiårene.

Så nå sitter de der i Nordsjøen eller venter på neste turnus og er nervøse for fremtiden. De ser venner miste jobben og at landsdelen sliter.

– Nå er det krig
Alle skjønner at det ikke er manglende fleksibilitet i turnusordningen til ansatte i oljeservice som har skapt oljekrisa. Allikevel er det nettopp krisa Schjøtt Pedersen og resten av arbeidsgiverne skyver foran seg i sine krav om reallønnsnedgang og mer fleksibilitet blant Nordsjøens mest fleksible arbeidsfolk.

Arbeidsgiverne vil sette alt inn på å få oss til å tro at de streikende ikke har forstått krisa i denne konflikten, men problemet er et helt annet. Nemlig at arbeidsgiverne forstår krisa utmerket og de vet godt hvordan den skal brukes.