Annonse

Leserinnlegg/kommentar av Lars Kristian Wulff Myklebust, Advokatfirmaet Hammervoll Pind DA

I forbindelse med nedturen i oljebransjen har mye vært diskutert om mulige tiltak for å øke konkurransedyktigheten for norsk oljeindustri. De store operatørene har blant annet gått i bresjen for økt effektivisering, standardisering og industrialisering. 

Under Oljebransjens Innkjøpskonferanse i høst var forskyvning av risiko i kontrakter et viktig tema. Vi har tidligere kommentert at bruken av kontraktsvilkår og økt standardisering – i form av balanserte og forutsigbare vilkår i hele kontraktskjeden –  vil være hensiktsmessig.

I forrige uke kom det nye standard innkjøpsbetingelser for leverandørindustrien på norsk sokkel, utarbeidet av Norsk Industri: Norske Innkjøpsbetingelser 2016 (NIB16). Dette er en gledelig juridisk nyvinning som er ment for underleverandørforhold, hvor hovedkontrakten er basert på de nye NTK/NF-kontraktene som kom i 2015.

Standardisering av kontraktsmekanismer- og vilkår vil bidra til å effektivisere innkjøpsprosessene. Det vil også sikre balanse i kontrakten ved at risiko plasseres der den hører hjemme – regelmessig hos den som er nærmest til å kontrollere risikoelementet. Balanse og riktig plassering av risiko sikrer forutsigbarhet og vil kunne bidra til riktigere og mer bærekraftig prising av leveransen, både i oppgangs- og nedgangstider. Det er uheldig hvis konjunkturavhengig markedsmakt eller plassering i næringskjeden medfører at de som har mulighet til det, skyver risiko over på motparter som ikke har annet valg enn å godta urimelig tøffe kontraktsvilkår.

NIB16 bygger på prinsippene fra NTK15/NF15 og gjenkjenningseffekten er påtakelig. Gevinstene med nye innkjøpsbetingelser avhenger imidlertid av at de tas i bruk. Det er store innkjøpsmiljøer som skal inkorporere dette i sine maler og i jakten på den best mulige kontrakten for sin oppdragsgiver krever bruk av bransjestandarder både tydelig ledelse  og vilje til å prioritere bransjens samlede interesser. I mange tilfeller vil dessuten EPC-leverandørene ha rammeavtaler eller benytte seg av operatørens rammeavtaler i forbindelse med prosjektene. Varigheten på slike avtaler kan være betydelig og det er derfor grunn til å tro at det vil ta en del år før NIB16 kan bli den rådende standard.

For å drive dette fremover, vil næringen være avhengig av at de store aktørene går foran og de store selskapene på norsk sokkel har sagt at de ønsker økt standardisering på kontrakter. Lakmustesten over tid vil være om de nye malene tas i bruk uten viktige endringer eller om vi vil se modifiserte versjoner hvor risikoplassering avhenger av forhandlingsmakt og det rådende økonomiske klima.

Annonse