|
|
|
|
|
|
|
|
|
- Nyheter
-
-
-
-
-
- Fra gratis nyhetsbrev fra offshore.no
-
- Internasjonale nyhetssaker på Offshore.no/International
- O & E
- Oljemagasinet Offshore & Energi online
-
|
Olje-Ola i sanden
Ola Borten Moe er en tøffing. Nå refser han EU, som ikke vil ha bensin basert på oljesand, og støtter kanadiske myndigheter. Verden trenger også oljesand.
Det er et ordtak som sier at det er lett å lyve når det er langt hjem, men Norges oljeminister sier det som det er: verden trenger olje, også den som kan utvinnes fra sandlag i Canada. Høyst forutsigbart mener miljøbevegelsen av Borten Moe stikker hodet i sanden. Han gjør det motsatte; han hever hodet og skjemmes ikke over å drive med det en oljeminister skal drive med. Flere av hans forgjengere både i Senterpartiet og i andre partier har vært mindre klar på sin rolle.
Det er noe befriende åpent og uredd ved Ola Borten Moe, mannen jeg ynder å kalle et barnebarn av oljealderen. Bestefaren Per Borten var statsminister da Ekofisk ble funnet i 1969.
Da Ola Borten Moe var i Canada og så på Statoils anlegg for utvinning fra oljesand, falt dette i tid sammen med at klodens befolkning passerte sju milliarder. Frem mot 2050 antas nettotilgangen å bli ytterligere to milliarder, slik at det da vil være ni milliarder mennesker som skal dele på jordens goder og jordens ulemper. Et av de store spørsmål vi står overfor er hvorledes vi skal skaffe energi til alle. Tilgang på energi påvirker også tilgang på mat og helse.
Isolert sett kan man argumentere for at redusert utvinning av fossil energi vil skape et bedre klima og miljø. Men når slike argumenter blir slått sammen med motstand også mot kjernekraft, blir bildet rimelig dystert: vi vil da bevege oss mot en verden med alvorlig energimangel og dramatisk høye energipriser. De første som vil bli rammet er de fattige, og tallet på fattige vil øke.
Når motstanden mot energiproduksjon trappes opp, er det betimelig å spørre hvilket samfunn vi egentlig vil ha, og hvilke selvfølgelige goder vi er villige til å oppgi. Det kommer aldri en dag da vi kan reise til USA med seilfly, men det er ikke vanskelig å se for seg en dag med rigide restriksjoner i flytrafikken på grunn av energimangel.
Nå utfordrer Ola Borten Moe ledelsen i Bellona og de andre miljøorganisasjonene til å reise på studietur til Canada for å se på hva Statoil driver med. Jeg har vært der selv, snakket med lederne i Statoil, de eksperter selskapet bruker og holdt oljesanden mellom egne hender. Det finnes mer behagelige ting å ta hendene i, men vi må ikke glemme at også oljesand er et naturprodukt.
Statoil har lagt listen høyt i Canada. Selskapet har sagt at utvinningen av olje fra sanden skal skje med vesentlig lavere utslipp av CO2 enn det som er vanlig i denne del av oljeindustrien. Vi snakker om 40 prosent utslippreduksjon. Helge Lund har spent buen høyt, og han er nødt å treffe blink.
Jeg er for øvrig den eneste person i dette land som har gått på talerstolen på Statoils generalforsamling og støttet styret i dets forslag om utvikling av oljesandprosjektet i Canada. Jeg har knyttet min støtte til at selskapet arbeider for å nå de ambisiøse mål som er satt for miljøforbedring. Jeg har ingen forestillinger om at min stemme – som representerer 3 039 aksjer i Statoil – på noen måte er avgjørende. Men jeg er opptatt av at det blir en viss balanse, og ikke minst realisme i debatten, for så langt har alle generalforsamlinger i selskapet vært preget av motstandere som har talt imot stort sett det meste selskapet har drevet med.
Jeg har også etterlyst en aktiv støtte fra statens representanter, som i generalforsamlingen har representert 67 prosent av stemmene, men som har forholdt seg tause.
Ola Borten Moe taler nå med en forbilledlig klarhet.
Det er lenge siden vi har hatt en statsråd som har uttrykt slik stolthet over det han har ansvaret for; produksjon av olje og gass.
Annonse
|
|
|
|
|
|
|