|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Står Solheim til påske?
Miljøvernminister Erik Solheim sa denne uken til DN at norsk gass er en del av miljøløsningen for Europa. Nå står vel ikke verden til påske?
 Ikke bare det. Han sa også at ”nordsjøolje har mindre miljøkonsekvenser enn andre oljeprodukter”, og at ”den viktigste måten å redusere utslippene fra energi er å fjerne de mest forurensende formene, nemlig kull, oljesand og andre og bygge ut de fornybare”. Altså at det heller ikke er viktig å angripe vanlig olje, som den norske.
Riktignok falt disse uttalelsene da Solheim argumenterte mot olje- og energiminister Ola Borten Moes forsvar for canadisk oljesand. Han oppfatter oljesanden som en konkurrent mot norsk olje og gass, og dermed mot ”Norges økonomiske interesser”.
Birol og oljesand
Nå deler jeg Borten Moes oppfatning av oljesand og andre ukonvensjonelle ressurser, og det samme gjør IEAs sjeføkonom Fatih Birol i et intervju med Aftenposten denne uken. Han har nettopp lagt frem årets World Energy Outlook og fremstått som den reneste svovelpredikant for mer aktiv klimapolitikk.
Når han likevel støtter oljesand, er begrunnelsen - i likhet med Borten Moes - at verden trenger enorme mengder ny olje for å erstatte fallende produksjon fra eksisterende felt, og at det er særlig viktig å få frem mer olje utenfor OPEC-området som kanskje ikke klarer å investere nok, og for å øke andre lands forsyningssikkerhet. Dessuten mener han at CO2-utslippene fra produksjon og bruk av olje fra oljesand er maksimalt 15% høyere enn fra annen olje: ”Dette er lite, og disse økte CO2-utslippene skulle ikke tilsi at man slutter å investere i oljesand.”
Det er riktig at WEO og Birol advarer mot at uendret politikk vil ”låse inne” så mye tradisjonell infrastruktur at det kan binde opp verden til 80-90% av de utslippene som er ”tillatt” under togradersmålet, og at det kan bli veldig dyrt å skifte ut eller tilpasse denne infrastrukturen senere.
Men samtidig forstår IEA og Birol at verden trenger mye mer energi, herunder nesten like mye olje som i dag selv i det såkalte 450-scenariet som oppfyller togradersmålet. Det er en kjempeutfordring å få frem nok investeringer, og da kan man ikke unnvære noen. WEO påpeker at hvis OPEC (eller andre) ikke investerer nok, kan det drive oljeprisen skyhøyt opp og utløse flere og sterkere økonomiske kriser.
Ved siden av all den menneskelige lidelse slike krisetilstander vil forlenge og utløse, burde alle forstå at de også vil ødelegge alle muligheter for å forsterke klimapolitikken. Allerede nå virker det håpløst å få verden til å samle seg.
Oppgaven er å holde stø kurs og ikke kjøre ned i noen av grøftene. Canada har potensielt like mye olje som Saudi-Arabia, og det er meningsløst å kreve denne holdt utenfor som beskyttelse mot den grøften som heter fattigdom og handlingslammelse også i klimapolitikken.
Birols tilsynelatende sprikende uttalelser illustrerer nettopp at ansvarlig klimapolitikk er å finne veien mellom to farlige grøfter. Hans og IEAs ”veikart” er det såkalte 450-scenarioet, som fortsatt viser at 62% fossil energi kan være forenlig med togradersmålet. Legges det inn mer gass og mindre kull kan andelen bli enda høyere. Det vil også gjøre dette scenarioet lettere å gjennomføre.
Klar tale virker
Men det spiller ikke så stor rolle hva Solheim og andre mener om oljesand. Canada gjør som de vil uansett hvor mye noen hjemme mobber Statoil.
Den store gevinsten er at Solheim nå ser ut til å ha blitt en varm forsvarer for norsk olje og gass og for norske nasjonale interesser som olje- og gassnasjon. Jeg skal ikke helt utelukke at han kan ha sagt noe lignende før, men kan i så fall ikke huske det, så det kan i tilfelle ikke ha vært sagt særlig høyt eller særlig klart.
Han hadde sikkert ikke gjort det nå heller, dersom han ikke hadde tenkt at han kunne bruke disse argumentene mot Borten Moe og oljesand. Det er sjelden å få demonstrert så tydelig at klar tale virker. Borten Moe har med sitt store mot flyttet meningsrommet i både den offentlige debatten og Regjeringens interne debatt mange skritt i virkelighetsorientert retning. Dermed blir det tynnere i den andre enden, og mange vil måtte forholde seg til flere realiteter og flytte sine forsvarslinjer.
Miljøorganisasjonene
Omtrent samtidig kan vi lese på Bellonas websider at Bellona har alliert seg med WWF, Greenpeace, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom om å kreve ”en styrt avvikling” av den norske petroleumsvirksomheten fordi de hevder at det vil hjelpe til med å redde miljøet.
De plukker ut advarslene fra WEO som rosiner fra en rapport som samlet sett sender det helt motsatte budskapet: Å bremse investeringene i olje sender verden ned i den ene grøften, mens mer gass regnes som et aktivt klimatiltak som skal hindre oss i å falle ned i den andre. Faktisk har WEO økt andelen av gass i verdens energiforsyning i alle sine scenarioer i forhold til fjorårets rapport, og mest i det klimaaktive 450-scenariet som oppfyller klimamålene.
Gullalder for gass
Derfor sier også Birol til Aftenposten at han er enig med Solheims kolleger Jonas Gahr Støre og Ola Borten Moe, og med Statoil, i at EU må gi klarere signaler til Norge om at det vil være et solid gassmarked i Europa i fremtiden: Han mener det ”haster med tiltak som gjør at de kan motta den gassen de trenger”. Samtidig spår han en gullalder for gass over hele verden, i tråd med en egen gassanalyse i WEO.
Roadmap
Miljøorganisasjonene hevder også ofte at gassmarkedet i Europa vil forsvinne som følge av de høye klimaambisjonene i EUs ”Energy Roadmap 2050”. Jeg har nettopp gjennomanalysert et lekket utkast og kan lett konstatere at det er galt. I fire av fem scenarioer impliserer dokumentet vekst i markedet for gass til kraftproduksjon, og selv om man regner med kraftig reduksjon i husholdningsmarkedet, er det samlede markedet omtrent like stort i 2050 som i dag. Selv i et ytterliggående og meget dyrt scenario som forutsetter veldig sterk utbygging av fornybar energi synes gassmarkedet å bli ca 60% av dagens.
CCS
Det er riktig, som noen bruker som motargument, at det i WEO påpekes at overgang til gass ikke alene kan løse klimautfordringen. Nå er det ikke mange som har hevdet det heller; vi trenger særlig en langt mer effektiv energibruk i tillegg, og gjerne en økt andel fornybare og kjernekraft. Poenget er at mer gass en nødvendig, om enn ikke tilstrekkelig, betingelse for å nå frem.
Men det er viktig å merke seg at WEO sier at dette gjelder for gass uten karbonfangst og lagring (CCS). Både i EUs Roadmap, et lignende britisk dokument, og i WEO forandrer dette seg straks CCS blir tilgjengelig. Da blir gass med CCS ansett som en lavkarbon energikilde som det ikke settes klimabegrensninger for, uansett planleggingshorisont. Markedsandelen blir da bare avgrenset av pris- og kostnadsforutsetninger.
Hva de er kan man ha ulike meninger om, men sannsynligheten er veldig stor for at gass med CCS kan utkonkurrere både kull med CCS og fornybar energi når karbonprisen økes og teknologiutviklingen får gå sin gang. Gass med CCS vil også kunne konkurrere godt med kjernekraft.
Det er gode grunner for at gass med CCS blir bedre enn de tunge typene fornybar energi. Vind- og solkraft leverer bare en liten del av sin installerte kapasitet på grunn av de veldig sterke variasjonene. Sier vi (optimistisk) 25%, betyr det at 75% må leveres på annen måte for å dekke opp den samme effekten og dermed det samme samlede forbruket. Det kan teoretisk gjøres ved å firedoble den installerte effekten og jevne ut produksjonen med enorme lagringsanlegg og et ekstra kraftverk for å reprodusere kraften, men det blir uhyggelig dyrt, og slike storskalateknologier finnes ikke i dag (unntatt bruk av vannkraft som pumpekraftverk som det på langt nær kan bli nok av, og også er dyrt).
De fleste analyser forutsetter en langt mer begrenset andel av vind og sol i den samlede energimixen (i WEO/450 mindre enn 8% i 2035). Da er det fortsatt rom for nok gasskraft og kullkraft som kan svinge i motfase. Samkjøring med kull uten CCS ser ut til å føre til like mye utslipp som kull alene, på grunn av svekket effektivitet, så derfor må verden gå mest mulig over fra kull til gass.
Men selv da fremstår vind og sol mest som et slags ”renseanlegg” for CO2-utslippene fra gasskraftverkene, som leverer f. eks. 75% av energien. Derfor kan slike ”renseanlegg” bare fjerne høyst ca 25% av utslippene fra et gasskraftverk uten CCS, mens CCS kan rense 85-90%. Selv om CCS-anleggene blir dyre, og vind og sol isolert sett kan bli billigere enn i dag regnet pr kWh, vil dette påvirke tiltakskostnaden regnet i forhold til innsparte utslipp så mye at det blir avgjørende, samfunnsøkonomisk sett.
Og selv om man ikke forutsetter CCS, blir man altså ikke kvitt behovet for å bruke mye gass sammen med varierende vind og sol.
Man kan spørre seg om ikke CCS vil kreve så store anlegg for transport og lagring av CO2 at det i seg selv vil sette grenser. Det er mulig, men endrer ikke konkurranseforholdet mot storskala vind og sol alene, fordi disse vil kreve enda større anlegg og naturinngrep når man summerer selve produksjonsanleggene, lagringsanleggene, kraftverk nr 2 for reproduksjon, kraftledninger og kraftmaster. I så fall vil løsningen være å kombinere bruk av vanlig CCS med ”biologisk CCS”, dvs en aktiv skogstrategi der skogen hvert år tar opp mye mer netto karbon. Denne teknologien finnes allerede og er billig. Den er også uavhengig av utslippskilde, og kan brukes til å fange opp utslippene fra produksjonsleddene for olje og gass (det er i det leddet f eks oljesand slipper ut mer) samt utslippene fra transportsektoren m m.
SINTEF-Røkke
Det er altså riktig at CCS er en uhyre viktig forutsetning for å møte klimamålene, som også WEO, Roadmap, og alle de andre peker på. Jeg er derfor enig med klimaforskeren Nils Røkke ved SINTEF som i følge Stavanger Aftenblad er frustrert over at det skjer så lite. Riktignok skal vi slett ikke undervurdere betydningen av testanlegget, men fullskala-løsninger skyves stadig ut i tid, både i Norge og andre land, senest f.eks. Storbritannia.
Ut fra intervjuet er det imidlertid ikke så lett å få tak i hva Røkke egentlig mener man skal gjøre. På den ene side blir han referert på at ”kostnadene er nå så høye at planene ikke har sjanse til å overleve Stortinget”, på den annen side at ”han vil ha bygging nå”. Det hører ikke helt greit ut. Det blir vanskelig å bygge mot Stortingets vilje. Og det er bare dumt å presse frem en teknologi som ikke leverer det den må; da blir den bare diskreditert.
Men kanskje Røkke ikke er sitert helt riktig. En naturlig konsekvens av hans uttalelser er å starte et nytt løp der vi frigjør oss fra de dyreste og vanskeligste prosjektene på Mongstad og Kårstø, og får i gang en åpen konkurranse om det billigste og beste prosjektet uansett sted. Da kan man inkludere nye anlegg der kraftverket og renseanlegget planlegges og bygges samtidig, noe som åpner for flere teknologier og opplagt er mye billigere enn å skru en helt ny CCS-fabrikk på et gammelt anlegg.
Skandalen er at Regjeringen la opp til å hoppe over gjerdet der det er høyest, og da ble utsettelsene uunngåelige. Hadde Regjeringen lagt opp til et åpent og markedsbasert løp fra den fant opp månelandingen i 2005, hadde vi kanskje hatt noe under bygging nå.
Ansvaret for denne skandalen hviler mest på SV og miljøbevegelsen, som har vært helt dogmatiske på at vi skal rense akkurat disse stedene. Det er et tungt ansvar. Noen av dem har ymtet om at man også kunne gjøre det andre steder, men uten å droppe disse symbolprosjektene, og da blir det bare tøv.
Står Solheim til påske?
Nå venter jeg på at Solheim virkelighetsorienterer seg selv og hele SV også på CCS-strategien.
Her har vi altså en masse realiteter som gjør at den nyfrelste Erik Solheim har helt rett i at norsk gass er del av løsningen og at også norsk olje er bra. I tillegg kommer det mer kjente argumentet at norsk olje og gass produseres med klart lavere utslipp enn i verden som helhet, og langt sikrere.
Da er det veldig rart at miljøorganisasjonene forlanger avvikling av norsk olje og gass. Det finnes ingen mulighet for at dette kan bli noen fordel for miljøet. Særlig er det rart at Bellona, som ivrer så sterkt for CCS og krever en voldsom norsk innsats for teknologiutvikling, i praksis mener at denne teknologien ikke skal brukes mer enn høyden i meget kort tid etter at den først er ferdigutviklet.
De kan da ikke for alvor mene at gass vil føre til at ”kloden koker” hvis de lykkes med sitt eget CCS-forsett!
Det interessante spørsmålet er om Solheim våger å stå opp mot sine grønne forbundsfeller og være med på å fortelle dem at de tar feil - og om han klarer å stå opp mot krefter i eget parti som vil gjøre klimameldingen, som kanskje kommer en gang før påske, til et angrep på den norske olje- og gassvirksomheten.
Verden står nok til påske - men gjør Solheim det?
------------------------------------------------------------------
Hans Henrik Ramm er en uavhengig petroleumsstrategisk rådgiver som også utgir kommentartjenesten Behind The News med analyser av aktuelle temaer knyttet til olje/gass, økonomi, ny vekstteori og norsk politikk, se www.rammcom.com. Ta kontakt med btn@getmail.no for gratis prøveabonnement.
Annonse
|
|
|
|
|
|
|