|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Skal verden straffes?
 Kravet om å strupe tilbudet av energi er jevngodt med å dømme menneskeheten til en hard straff for antatte klimasynder.
For tre uker siden stilte jeg i denne spalten spørsmålet om miljøvernminister Erik Solheim ville ”stå til påske”. Han hadde da nettopp lovprist norsk gass som del av klimaløsningen og påpekt at norsk olje har mindre miljøkonsekvenser enn olje fra andre produsenter. Det virket faktisk som om han la seg i forsvar for den oljemeldingen han har vært med på å undertegne.
Nå viser det seg at han ikke en gang klarte å stå i tre uker, før han gikk inn for ”å dempe tempoet for åpning av nye olje- og gassfelt” og kanskje ikke ”si ja til alle nye prosjekter”. Nå skal det innrømmes at han fortsatt formulerer seg forsiktig i forhold til mange andre, og mer forsiktig enn han tidligere har gjort, men det var likevel nok til at det ble reist berettigede spørsmål om Regjeringen virkelig står samlet bak oljemeldingen, eller om den kan bli satt til side av klimameldingen neste år.
Borten Moe klargjør
Naturligvis måtte olje- og energiminister Ola Borten Moe besvare disse spørsmålene. Det gjorde han forbilledlig klart i et intervju med Dagens Næringsliv, der han sa at begrensninger av utviklingen på norsk sokkel for å redusere CO2-utslipp ikke er aktuell politikk. Og statsministeren slo i Stortinget fast at oljemeldingen er Regjeringens politikk.
Det har satt i gang et nytt hylekor. SV-leder Kristin Halvorsen skriver om at SV må ”slite med” oljeministeren, Fremtiden i Våre Hender krever at statsministeren må ”ta grep” slik at Borten Moe ikke ”sørger for store klimaødeleggelser”, og så videre.
”Olje viktigere enn klima”
At SV og det meste av miljøbevegelsen vil strupe produksjonen av alt annet enn fornybar energi er vel kjent, og ille nok. Det er verre at også store deler av pressen og andre som deltar i diskusjonen blander kortene og ikke forstår hva dette dreier seg om.
Et godt eksempel er hvordan Avisenes Nyhetsbyrå (ANB), som betjener A-pressen og antas å stå nær det største regjeringspartiet, presenterer NTB-meldingen om intervjuet med Borten Moe i DN. Overskriften, som er brukt av byråets medlemsaviser over hele Norge, var: ”Olje viktigere enn klima”.
Det var aldeles ikke det Borten Moe sa.
Jeg vet ikke hva som var NTBs egen overskrift, men det var neppe den samme. En redaksjon som brukte NTB-meldingen direkte satte overskriften ”Klima skal ikke styre oljepolitikken”, som er mindre gal, men fortsatt ikke riktig. Dagens Næringslivs egen overskift var ”Avviser klimakutt på sokkelen”, som kommer omtrent i samme klasse.
Skyldnevrose
Noen mislykkede forsøk på å sette overskrifter er i seg selv ikke så farlig. Problemet er at dette på nytt reflekterer en alminnelig forvirring i norsk debatt om det såkalte dilemmaet ved at Norge både er en ledende olje- og gassprodusent og et foregangsland i klimapolitikken. Statsministeren har mange ganger forsøkt å forklare hvorfor det ikke er noen motsetning. Også mange ledende internasjonale klimaforkjempere har gjort det samme, senest IEAs sjeføkonom Fatih Birol og klimaets ”action hero” Arnold Schwarzenegger.
Likevel er denne særnorske skyldnevrosen temmelig seiglivet.
Mer klimavennlig
De fleste har fått med seg at olje og gass produseres med mindre utslipp i Norge enn i resten av verden. De fleste har også fått med seg at kull fører til større utslipp enn alle typer konvensjonell olje og gass. (Det gjelder stort sett også ukonvensjonell olje og gass, men det hører med i en annen diskusjon.)
Tilbud og etterspørsel
Når dette likevel ikke synes godt nok, skyldes det nok at mange har problemer med å skille mellom tilbud og etterspørsel. Noen tror, eller later som om de tror, at man bare kan ta bort en viss mengde norsk produksjon, og så blir de tilsvarende utslippene borte. Det er selvsagt ikke riktig. Reduksjon av tilbudet fra Norge vil føre til en svært marginal prisøkning, men etterspørselen vil neppe bli berørt i det hele tatt, siden energimarkedet er svært uelastisk, og det er små kostnadsforskjeller til alternativene. Det vi ikke leverer, vil i nær full utstrekning bli erstattet av annen olje og gass, og en del kull. Utslippene vil øke.
Navlebeskuende klimapolitikk
Dette er sikkert også for eksempel Solheim klar over. Hans anliggende er å oppfylle det politiske klimaforliket, som er oppfattet som et eget, nasjonalt tak på utslipp. I virkeligheten er dette ikke riktig. I sin skriftlige form var forliket om å skissere en del virkemidler som man antok ville redusere utslippene med de angitte volum. Politikerne bestemmer selv om de vil gjøre dette til en tvangstrøye som strammes så mye at man gjennomfører antatte nasjonale kutt som faktisk øker de globale utslippene.
Dette gjelder ikke bare struping av norsk olje og gass-produksjon. Også mange andre virkemidler som sannsynligvis må tas i bruk for å oppfylle det man tror er klimaforliket innebærer stor sannsynlighet for at de globale utslippene øker i samme størrelsesorden, kanskje litt mindre, kanskje litt mer. Det gjelder tvangsinnblanding av biodrivstoff, økt hogst dedikert for bioenergi, elektrifisering av sokkelen, elbiler, og faktisk også vindmøller. Det siste skyldes at vind i Europa på marginen mest balanseres av kullkraft, og at mer vind i Norge vil bruke opp ”batterikapasiteten” i norsk vannkraft og sette mer kullkraft i svingproduksjon som øker utslippene pr produsert enhet. På toppen kommer karbonlekkasje som vil oppstå fra alt som har svært høye kostnader.
Jeg sier ikke at alt dette nødvendigvis er galt, men svært mye av det vil være galt hvis det presses frem bare for å redusere nasjonale utslipp og på et tidspunkt der forutsetningene ennå ikke er lagt til rette. For eksempel vil mer bruk av elektrisitet trolig bli riktig når el-produksjonen i Europa er blitt vesentlig mindre karbonintensiv, enten ved at CCS blir vanlig eller fornybar energi kan balansere seg selv ved lagring, men begge deler er langt frem. Samtidig finnes det andre tiltak som vil redusere netto utslipp både i Norge og i verden. Det mektigste vil være en aktiv strategi for å øke opptaket i norske skoger.
Både Solheim og media gir inntrykk av at å holde det nasjonale taket er et overordnet hensyn. Det er en komplett meningsløs navlebeskuende politikk og utvilsomt en viktig grunn til at folk mister tillit til klimapolitikken (og SV!). Det blir ikke bedre av at bl a Solheim ofte forsøker å skape inntrykk av at denne debatten handler om å kutte utslipp hjemme eller ute. Folk flest er ikke så dumme. De begriper at kvotemarkeder, avgifter og mange andre tiltak som løper hele tiden også reduserer norske utslipp.
Hva om alle kutter tilbudet?
Men selv om struping av norsk olje- og gassproduksjon ville vært et svært typisk utslag av en navlebeskuende norsk politikk som skader klimaet globalt, er det kanskje noen som tror at det ville vært fint om alle land struper sin produksjon av olje, gass og kull. Det ville vel virke?
Bortsett fra at det er totalt urealistisk, så, ja, det ville virke. Og det ville virke helt forferdelig. Disse tre arbeidshestene leverer i dag 80% av verdens energi. Det er klart man kan tenke seg at dette tallet kan bli mindre hvis etterspørselen blir mindre, ved at det bygges ut mer fornybare og kjernekraft, eller ved økt energieffektivisering i de sektorene som bruker fossil energi.
Men å trekke teppet bort under verdens energiforsyning ved å redusere tilbudet uten at alternativene står klare er halsløs gjerning. Det vil føre til sammenbrudd i verdens energiforsyning, og dermed i matvareproduksjon og alle andre velferdsmål. Dette er klart forstått i IEAs World Energy Outlook som tydelig uttrykker at verden ikke må gå i denne grøften.
Spesielt olje og gass
Det gjelder spesielt olje og gass. IEAs scenario som oppfyller klimamålene forutsetter mer bruk av gass og bare litt mindre bruk av olje enn i dag, og det vil det bli vanskelig å komme unna. Gass er direkte viktig for å erstatte kull. For olje er saken at produksjonen må fornyes hele tiden, ellers vil tilbudet raskt falle så dypt at vi får en kraftig prisøkning. Det krever store investeringer både innenfor og utenfor OPEC, og IEA er bekymret for at disse ikke vil komme.
Kriser dreper klimainnsatsen
I disse dager sørger alle over at Durban-møtet ikke kommer til å føre til noe av betydning. Særlig er det de økonomiske krisetilstandene som kaster sine dype skygger.
Krisen i dag er en direkte etterfølger etter den forrige. Den hadde flere årsaker, men en av dem var opplagt den plutselige økningen i oljeprisene i 2008.
Det skal bli tøft nok å få frem nok olje til å unngå flere sterke og varige prisøkninger som i sin tur fører til nye kriser. Å strupe tilbudet vil med sikkerhet føre til nye og langvarige kriser, som vil paralysere også fremtidige Durban-møter og gjøre det mye vanskeligere selv for de mest velvillige landene å gjennomføre klimatiltak, selv de fornuftige typene.
Vi rører ikke tilbudssiden
Det som IEA har vist oss i sitt klimavennlige scenario er at det er mulig å nå klimamålene hvis vi fører verden videre langs en trygg middelvei der vi gjennomfører kostnadseffektive og forsvarlige tiltak som kan redusere etterspørselen etter energi som medfører store utslipp, samtidig som vi trygger verdens evne til å gjøre dette ved å sikre tilbudssiden. Hva som faktisk produseres av de ulike typene energi vil da bestemmes av deres evne til å redusere egne direkte og indirekte utslipp (f eks gjennom CCS) og deres økonomiske konkurransedyktighet, og hva verden totalt etterspør og produserer vil bestemmes av vår evne til å bli mer energieffektive.
Klimahensyn ivaretas derfor best ved at vi ikke rører tilbudssiden. Samtidig er det selvsagt dette som best ivaretar hensynet til verdens velferd, både i industrilandene, landene i vekst, og de landene som fortsatt er fattige.
Det er derfor overskrifter som ”olje viktigere enn klima” blir fullstendig villedende. Det er journalistisk uredelig å late som om Borten Moe har sagt det, og det er saklig uriktig å hevde at det må være en slik motsetning.
Derimot står vi fjellstøtt ved å si at vi bidrar til alle slags tiltak som kan påvirke etterspørselen på fornuftig vis. Om det til sist fører til redusert etterspørsel etter norsk olje og gass, må vi finne oss i det, men vi må også ha rett og plikt til å la norsk olje og gass bidra til løsningene så lenge det er nødvendig og mulig, og til å gjøre det mulig over en lang fremtid, hvis vi kan.
En enkel hjemmelekse
Her er en enkel hjemmelekse for politikere, journalister og bloggere:
Jeg vil ikke si eller skrive noe om olje, gass og klima før jeg har gjennomtenkt mine argumenter i forhold til at det er forskjell på tilbud og etterspørsel, og forstått de samme argumentene fra dem jeg tenker å argumentere mot.
Eller skal menneskeheten straffes?
Det er ganske forbløffende at så mange som hevder å ha hjerte både for klimaet og for menneskenes velferd ikke har lært denne leksen. Det er enda mer forbløffende at så mange bevisstløst bare antar at man uten alvorlige konsekvenser kan strupe tilbudssiden, og at dette skulle være spesielt moralsk.
I virkeligheten er det dypt umoralsk. Hvis vi mener at det bare er Norge som skal strupe, straffer vi mest bare oss selv. Men hvis vi mener at Norge skal være et foregangsland og at andre produsentland skal følge vårt eksempel, slik at det blir en vesentlig global struping, straffer vi hele menneskeheten for dens antatte klimasynder. Og da blir det bare straff, ikke noen forbedring.
Det er vel ikke meningen?
------------------------------------------------------------------
Hans Henrik Ramm er en uavhengig petroleumsstrategisk rådgiver som også utgir kommentartjenesten Behind The News med analyser av aktuelle temaer knyttet til olje/gass, økonomi, ny vekstteori og norsk politikk, se www.rammcom.com. Ta kontakt med btn@getmail.no for gratis prøveabonnement.
Annonse
|
|
|
|
|
|
|