|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Fornyelse på norsk sokkel
Den siste TFO-runden representerer på mange måter et sceneskift på norsk sokkel. Runden overgår alle andre i omfang, men glimrer med sitt fravær av de største globale aktørene. Det er på mange måter en ny tid på norsk sokkel.
Statsråd Ola Borten Moe skal ha ros for at han tenker stort. Ingen norsk oljeminister har tildelt et større areal i noen konsesjonsrunde. Det som nå gjøres er kjempebra i et totalt ressursforvaltningsperspektiv, særlig i den mest modne leteprovinsen: Nordsjøen. Vi har nå en sjanse til å lete i alle bortgjemte kroker og påse at vi får alt med oss før sentral infrastruktur fjernes. Slik sett er det interessant å registrere at suksesselskapet Lundin skal lete på tilbakelevert areal i blokkene 33/9 og 33/12, selve indrefileten på norsk sokkel: Statfjord.
Det er samlet sett 42 selskaper som er tilbudt eierandeler i denne TFO-runden. 27 selskaper er tilbudt operatøroppgaver. Det skjer en fornyelse og utvidelse av operatørbildet. Det er bra. Vi kjenner bildet av de første 40 årene på norsk sokkel; store funn og et begrenset antall aktører, i alle fall i starten. De neste 40 årene vil innebære fortsatt olje- og gassvirksomhet, men vi gjør klokt i å forstå at de vil bli vesentlig annerledes; vesentlig flere aktører, i hovedsak mindre funn, men flere funn.
TFO-runden bør passe godt inn i Oljedirektoratets ressursforvaltningsmodell. Sist mandag la oljedirektør Bente Nyland frem «oljerikets tilstand». Ressursregnskapet inneholdt mange positive elementer, hvorav funnet av Johan Sverdrup overgår alt, ikke bare i Norge, men i verden.
Det er viktig å forstå at tilveksten av reserver – også i Johan Sverdrup-feltet – ikke innebærer en økning i Norges produksjon av olje. Effekten vil være at faller skjer langsommere, og det er også denne forventning vi må ha til utbyttet fra siste TFO-runde. Vi skal ikke bremse de igangværende aktiviteter på kontinentalsokkelen, slik noen vil, men vi skal bremse fallet i oljeproduksjonen. Særlig i Nordsjøen skal vi forhåpentligvis identifisere forekomster i nærheten av eksisterende infrastruktur som vil innebære at oljealderen forlenges på et nivå som gjør det fortsatt attraktivt å investere.
Vi har i mange år snakket om utnyttelse av tidskritisk infrastruktur som en strategisk retning. Vi holder fast ved denne. Nye funn som i seg selv ikke kan forsvare selvstendige utbyggingsløsninger skal fases inn før eksisterende infrastruktur fases ut. En positiv effekt ved å identifisere slike nye forekomster og knytte de til eksisterende infrastruktur, er at de gir et insitament til å øke utvinningsgraden i de gamle feltene. Tenk om Lundin kunne finne noe i 33/9 og 33/12 som økte levetiden på Statfjord ytterligere; et felt som allerede i likhet med Ekofisk har levd vesentlig lenger enn de mest superoptimistiske anslag.
Det er for øvrig interessant å legge merke til at selskaper som ExxonMobil, Shell, BP og ConocoPhillips ikke tar noen operatøroppgaver i TFO-runden. Disse selskapene tar noen få andeler, med unntak av BP, som ikke tar noen verdens ting. Rett skal være rett: BP gjør en stor innsats på de gamle feltene Valhall og Ula, og skal til med produksjon fra Skarv. Men langsiktige posisjoner blir alltid mer troverdige når et selskap søker nye oppgaver.
Med det mangfold av aktører som nå finnes på norsk sokkel, kan man i alle fall slå fast at det kommer til å bli behov for mye samhandling, og vi kommer også til å få se et voksende marked for salg og bytte av andeler. Det vil helt sikkert også bli fusjoner og salg av selskaper.
Det er noen aktører som peker seg ut fremfor andre når det gjelder å ha og ta posisjoner på norsk sokkel, og det innebærer også oversikt og evne til å tenke totalitet. Statoil står her i en absolutt særstilling. Det er lett – for ikke å si lettvint – å kritisere Statoil for å ha en dominerende posisjon på norsk sokkel. Men for å si det med Helge Lund: Etter boken ville større konkurranse være å foretrekke, men det er ingen selskaper som har tatt et større ansvar for norsk sokkel enn Statoil. Det kommer nå ikke minst til uttrykk i den gledelige utviklingen i nord. At Statoil fikk åtte operatørskap i TFO-runden er i lys av denne betraktning er en selvfølge.
Men overordnet er det ingen som sitter med større oversikt enn Oljedirektoratet. OD gjør en fremragende jobb, og den store TFO-rundens far bør sørge for at ressursforvalteren får de ressurser som ressursforvalteren trenger.
Annonse
|
|
|
|
|
|
|