Konferansen Arctic Frontiers som arrangeres hvert år ved Universitetet i Tromsø satte i år spesielt fokus på gasshydrater i arktiske områder, med et titalls presentasjoner fra Norges og verdens fremste forskere og andre fagfolk på området. Utenfor Tromsø er dette så langt bare oppdaget av geologenes nettavis Geo365 som mener at Tromsø seiler opp som et svært interessant alternativ som et senter for forskning, leting og utvinning av arktiske gasshydrater.

Jeg var ikke klar over det selv heller, og deltok ikke i Tromsø, men arrangørene har forbilledlig lagt ut både sammendrag og presentasjoner så godt at det er lett å skaffe seg oversikt.

Statoil-rapport

Det er nesten like ukjent i Norge at Statoil arbeider systematisk med gasshydrater innenfor sitt forretningsområde for ukonvensjonelle hydrokarboner. Det kan nok ha en viss sammenheng med at det av mystiske grunner ikke er mulig å finne noe om dette på Statoils nettsider.

London Times, sitert av aviser og nettsteder i Australia, India, Canada og andre land (ikke Norge) mener å vite at Statoil nylig har utarbeidet en egen rapport om hydrater, som konkluderer med at gass i hydrater bør regnes som en betydelig energikilde, som finnes offshore i så store mengder at den kan forsyne verden med energi i mange tiår eller endog århundrer.

Espen S Andersen, som er sjefen for dette forretningsområdet i Statoil, sa til avisen at forekomstene av gasshydrater kan ha større energiinnhold enn alle andre kjente forekomster av olje, gass og kull til sammen (andre er enda mer optimistiske og sier det dobbelte eller endog det firedobbelte). Hvor mye som er utvinnbart avhenger sterkt av reservoarforholdene, men bare en liten del vil bety en kraftig økning av verdens gassressurser.

Andersen gjentok mye av dette i Tromsø, og la til at det finnes betydelige mengder med hydrater i Arktis, ifølge mange kart som ble presentert av andre også på norsk sokkel, i Norskehavet, Barentshavet, vest for Svalbard og videre nordover. Andersen mente imidlertid at de norske forekomstene så langt man kjenner dem i dag er for dårlige, slik også Oljedirektoratet tidligere har uttalt. Andre på konferansen var noe mer optimistiske, men hovedsaken er nok at dette hittil er lite uforsket, og usikkerheten er stor.

Norsk teknologi i Alaska

Samtidig fortsetter arbeidet for å teste en norsk teknologi for å utvinne gass fra hydrater i Alaska, i regi av ConocoPhillips i samarbeid med det amerikanske energidepartementet og Japan Oil, Gas and Metals National Corporation. Teknologien ble for en del år siden utviklet av et team ledet av professorene Bjørn Kvamme og Arne Graue ved Universitetet i Bergen og patentert sammen med ConocoPhillips.

Dette er en av flere mulige teknologier, men den store attraksjonen ved denne er at den går ut på å injisere CO2 i hydratforekomstene, slik at CO2-molekylene fortrenger metanmolekylene og deretter stabiliserer hydratet. Dermed lagrer man den CO2 som senere blir dannet gjennom forbrenningen i samme øyeblikk som naturgassen blir produsert.

Alaska-prosjektet har vært forberedt gjennom flere år, og fikk de endelige myndighetstillatelsene for noen dager siden. De første resultatene kan ventes om noen måneder. Utviklingen kan følges løpende på http://www.netl.doe.gov/technologies/oil-gas/FutureSupply/MethaneHydrates/rd-program/ANSWell/co2_ch4exchange.html, som er et nettsted for det amerikanske energidepartementet.

India og Japan

Ved siden av USA er det særlig India, Japan og China som er mest interessert i hydrater. Offshore både Japan og India er det identifisert store reservoarer av høy kvalitet. Den første prøveproduksjonen i Japan ventes senere i år, og India er neppe langt etter.

I første omgang planlegger man i disse landene å bruke andre metoder, som trykkavlastning eller oppvarming, men interessen for prosjektet i Alaska er meget stor i begge land, også fordi den norske metoden har andre miljøfordeler i tillegg til lagringen av CO2 - hvis den virker like godt i felten som i laboratoriet. I november ble det fremlagt en kinesisk forskningsrapport som bekreftet mulighetene basert på simulering av den molekylære dynamikken.

Norge med - og ikke med

Vi har altså mye å være stolte av i Norge, også på denne sektoren. Ikke bare er Tromsø blitt et viktig møtested, men talerlisten viser også at mye av ekspertisen finnes i Norge, hos Universitetet i Tromsø, GRID i Arendal, NGU, Statoil og North Energy, ved siden av Universitetet i Bergen, og sikkert andre steder. GRID er også hovedsamarbeidspartneren for FNs miljøprogram (UNEP) vedrørende hydrater.

Likevel skjer det lite i felten i Norge utover rene forskningsprogrammer. Det skyldes selvsagt at den norske oljeindustrien har mer enn nok å gjøre ellers, og at man foreløpig ikke er så optimistiske om utnyttbarheten av hydratene på norsk sokkel. For så vidt er det naturlig at det er de landene som ikke har (nok) egne olje- og gassressurser som er mest ivrige.

Utviklingen går raskt

Men utviklingen har gått raskt internasjonalt, akkurat som for skifergass og skiferolje, bare kanskje rundt ti år etter. For ca ti år siden var det nesten ingen som trodde på at skifergassen skulle ta av, men nå har den allerede snudd opp ned på hele gassmarkedet bare på grunn av den enorme suksessen i USA. Det kan godt hende at det kan gå like raskt med hydrater. I beste fall kan det bli revolusjon nr. 2 for gass, og godt mulig enda viktigere enn den første - på litt sikt.

Klimaløsningen?

Hvis teknologien fra Bergen slår til og kan gjøres kommersiell, vil gass fra hydrater fremstå som ”ren energi” også i klimasammenheng.

Det er faktisk mer berettiget å kalle dette ”ren energi” enn å si at f. eks. bioenergi er det. I begge tilfelle slippes det ut CO2 ved forbrenningen, mens den tas tilbake på andre måter. Forskjellen er at man ved produksjon av gasshydrater med Bergens-metoden lagrer CO2 først og forbrenner naturgassen etterpå, mens man etter å ha brent av de fleste former for biomasse må vente, ofte veldig lenge, på gjenvekst av skog som enten er hogget eller fortrengt.

Dessuten vil denne formen for ”ren energi” heller ikke ha problemene knyttet til svingende og gjennomsnittlig lav produksjon som vind og sol.

Trusler

Det skal ikke stikkes under en stol at mange likevel betrakter hydrater som en klimatrussel. Det skyldes først og fremst frykt for at permafrosten på landoverflaten skal smelte og frigjøre store mengder metan som er en kraftig klimagass. Noen har også vært redde for at det samme skal skje med hydrater som er dypere begravd, selv offshore, men det ble ganske grundig tilbakevist i Tromsø. Så varmt vil det ikke bli i slike reservoarer.

Det har også vært hevdet at produksjon av gass fra hydratene, som er en form for krystaller, kan føre til at strukturen bryter sammen og metan frigjøres av den grunn. Dette ble også stort sett tilbakevist i Tromsø. Selv om produksjonen skjer ved trykkavlastning eller oppvarming, er dette noe annet enn en generell global oppvarming. Skulle det skje et sammenbrudd og en gassutblåsing, er det bare å slå av produksjonen slik at trykket øker og temperaturen synker igjen, så stanser den av seg selv, fordi gass i hydrater i motsetning til konvensjonell gass ikke står under eget trykk. Med CO2-injeksjon vil man snarere redusere all slik risiko fordi hydratene med CO2 er minst like stabile som hydratene med metan. Noen snakker derfor om hydrater som en lagringsmetode for CO2 helt uavhengig av produksjon av naturgass.

Hvorfor så stille?

Det er svært positivt at Statoil interesserer seg så sterkt for hydrater og faktisk vekker internasjonal oppsikt. Det er derfor litt vanskelig å forstå at det er så stille omkring både Statoils og de andre norske aktørenes innsats hjemme i Norge. Kanskje skyldes det nettopp at noen fortsatt forbinder hydrater mest med miljø- og klimatrusler, men nå ser det ut til forskningen peker nokså klart i motsatt retning.

Det er på tide at vi ser de betydelige mulighetene, i hvert fall innenfor eksport av teknologi og kompetanse. Selv om det virker usikkert om vi kan utnytte våre egne ressurser (men det hindrer ikke at vi kan kartlegge mer med et slikt siktepunkt også), synes det vel så sannsynlig at vi skal kunne utvikle og eksportere denne typen teknologi som for havvind og karbonfangst som også først og fremst vil ha internasjonale markeder. Om det ikke er tid for månelanding med hydrater ennå, vet vi nok i dag til å styrke forskningsinnsatsen på dette området med betydelige bidrag fra programmene for klima, miljø og ren energi.

------------------------------------------------------------------

Hans Henrik Ramm er en uavhengig petroleumsstrategisk rådgiver som også utgir kommentartjenesten Behind The News med analyser av aktuelle temaer knyttet til olje/gass, økonomi, ny vekstteori og norsk politikk, se www.rammcom.com. Ta kontakt med btn@getmail.no for gratis prøveabonnement.