Kommentar av Hans Henrik Ramm.

Det gode er at Regjeringen endelig har fått øynene opp for at skogen kan fange og lagre mye større mengder karbon både i Norge og i hele verden. Skogsatsing er billig, effektivt, og bygger på ”kjent teknologi”. Det er ille at fangst av karbon i skog har vært så lite anerkjent i Kyoto-avtalen, av en rekke grunner, ikke minst at sterke grønne krefter syns det er en for snill løsning som ikke angriper fossil energi og faktisk kan gjøre det fullt forsvarlig å bruke mye olje og gass, og noe kull, også i fremtiden.

For oss andre som ser de betydelige fordelene ved olje og gass, og gjerne ser at verden velger kostnadseffektive virkemidler som gir mye klima for pengene, er det derfor positivt at Regjeringen sier den ”arbeider internasjonalt for at et nytt helhetlig regelverk for skog skal inkludere alle utslipp og opptak i skog og andre landarealer”. En naturlig konsekvens av dette må være at skog også kommer med i det europeiske og andre kvotesystemer så raskt som mulig, slik at skogeierne endelig får betalt for en tjeneste som de allerede leverer gratis, og interesse i å levere mer av den.

Kombinasjonen mellom skog og olje/gass kan skape et fint karbonkretsløp, samtidig som det lave arealbehovet ved produksjon av olje og gass beskytter skogarealene.

Norsk strategi
Regjeringen lanserer også en norsk strategi for mer opptak i skog og at den norske skogen skal lagre mer karbon enn den gjør i dag. Viktige virkemidler er ny skogreising, fortetting, mer forskning for å finne bedre arter, gjødsling etc.

Dette er det eneste nye elementet som garantert er kostnadseffektivt i forhold til sosiale karbonkostnader og dessuten uten tvil reduserer utslippene både ”hjemme” og globalt. Det vil kunne få litt effekt allerede i 2020, men mye større effekt på lengre sikt, og realiteten er nå at de fleste innser at det er noe lengre sikt som teller.

Det er ikke SV som har vært pådriver for en skogstrategi, men snarere Senterpartiet og (tidligere) Høyre. Men også SV har nok nå endelig innsett at hvis det skal bli noe fart på ”hjemmekuttene”, må skogen med.

Skogstrategien omfatter også mer bruk av skogsvirke til bioenergi, som dersom det ikke gjøres riktig vil virke mot målet om økt opptak. Her ser det ut til at Regjeringen kjenner til problemstillingene og sikter mot en god balanse, særlig ved at det i all hovedsak tas sikte på å bruke skogsavfall som ellers ville råtnet og sluppet ut CO2 i alle fall, og det er temmelig ukontroversielt.

Petroleumspolitikken ligger fast
Den andre gode nyheten er at klimameldingen ikke griper inn i petroleumspolitikken utenom økningen i CO2-avgiften og en litt skjerpet politikk for elektrifisering. Oljeminister Ola Borten Moe kunne fastslå at petroleumsmeldingen slik den ble behandlet i fjor ligger fast, med den meget ambisiøse målkurven for fremtidig produksjon.

Dette skuffer SV og miljøvernerne, mens andre grønne partier har dempet sin interesse for å bremse olje- og gassvirksomheten. SV har selv innrømmet at de ga opp ethvert krav om bremsing ganske tidlig. Likevel var det mange i bransjen som fryktet at klimameldingen ville rote det til, men nå kan alle puste lettet ut.

Noe annet ville også vært svært underlig. Hverken IEA eller andre internasjonale organisasjoner anbefaler at man struper tilbudssiden for olje og gass, selv ikke for kull. Gass anses som en del av løsningen, og IEA mener det uansett vil bli tøft å få frem nok investering i oljeproduksjon til å møte det behovet som ligger selv i lavscenariet for CO2-utslipp. Ganske riktig er mange opptatt av å redusere veksten i det totale energiforbruket og fremme fornybar energi, men ingen seriøse krefter har noen illusjon om at fornybar energi kan erstatte noen stor del av dagens produksjon (men heller ta en del av etterspørselsveksten). Klimamålene kan nås likevel, og enda bedre hvis det legges til mer skogstrategi. Det som absolutt må unngås, er å undergrave energiforsyningen før alternativene er på plass.

Elektrifisering
Det mest tvilsomme er, som før, den sterke satsingen på elektrifisering av offshoreinstallasjoner. En ting er kostnadene, som vi sikkert overlever hvis det ikke blir alt for ille, og avgiften, som har vært høyere før, men fortsatt er det ingen som kan si sikkert under hvilke forutsetninger dette sparer CO2-utslipp totalt sett.

Etter det tyske vedtaket om å avvikle kjernekraften er det kraftproduksjon fra brunkull - klimamessig verst av alt - som viser den sterkeste veksten i Tyskland. Dette styrker den tidligere antakelsen av at det er kull som for tiden er den marginale kraftprodusenten i Europa. Det gjelder i hvert fall på den korte marginen (økt/redusert utnyttelse av eksisterende kapasitet), og mye tyder på at det også gjelder på den lange (ny investering eller nedleggelse).

Da hjelper det ikke hvor mye vannkraft eller vindkraft vi selv har eller bygger ut, fordi økt bruk offshore øker importen eller reduserer eksporten av kraft.

Ganske riktig er konvensjonelle offshore-turbiner lite effektive, men opp mot brunkull er de nok mer klimavennlige likevel, særlig når man regner med overføringstap o. l., og nye turbiner er mer effektive.

Hvis man derimot forutsetter ”ren kraft” fra land, kan regnestykket bli positivt, og det kan det også bli hvis man legger et effektivt gasskraftverk - selv uten CCS - på land i nærheten av installasjonen som skal bruke strømmen. Men slike kraftverk vil denne regjeringen fortsatt ikke ha, så det kan man inntil videre se bort fra. Også ved mer langreist kraft, som fra gasskraftverk i Europa, kan det bli positivt, men det forutsetter at det virkelig er gasskraft man tar på marginen.

Så er det jo nettopp det å øke karbonprisen Regjeringen gjør, men bare på norsk sokkel, som ikke endrer noe som helst på hva slags kraft som produseres i Europa. I den grad økt CO2-avgift hjemme fører til at selskapene velger å elektrifisere flere felt enn før, blir det derfor stadig mer sannsynlig at de samlede utslippene fra energiproduksjon øker, selv om de faller i Norge.

Så lenge alt er under kvotesystemet, og dette ikke endrer seg mer enn planlagt, blir de samlede utslippene i alle kvotepliktlige sektorer de samme. Økte energiutslipp vil øke kvoteprisene og tvinge andre (industri) til å redusere, men dette ”norske” bidraget vil neppe være nok til å gjøre gasskraft mer konkurransedyktig. Dette lille bidraget er likevel det eneste gode argumentet for å presse frem mer elektrifisering på norsk sokkel enn det som ville blitt besluttet med dagens virkemidler, men svært godt er det ikke.

Jeg ser ikke bort fra at hva slags kraft som kommer på marginen i Europa kan endre seg. Investeringer i vind og sol er stort sett politisk styrt gjennom subsidier, og ikke av markedet, og når først anleggene er der, har kraften alle steder forkjørsrett. Altså blir det neppe noensinne slik at vi får fornybar energi på hverken den korte eller lange marginen. Håpet er at det kan bli gasskraft, men da trengs enten betydelig høyere kvotepriser eller andre tiltak. Britene vil nå innføre en ny ordning med betaling for kapasitet som i realiteten er å dekke gasskraftverkenes tap ved å bli tvunget i svingproduksjon av vindmøller. Muligens vil andre land gjøre det samme. Hvis det skjer, vil klimaregnestykkene for elektrifisering av norsk sokkel endre seg, men fortsatt ikke nødvendigvis bli positive. Og spørsmålet er jo om skiftet fra kull til gass på marginen kommer i tilstrekkelig tid før våre elektrifiserte felt går ut av produksjon.

Symbolstyrt
Akkurat som SV må godta skog for å få til ”hjemmekutt”, har nok Ap funnet det nødvendig å dytte mer på elektrifisering, også for å oppnå ”hjemmekutt”.

Men det er meget urovekkende at spørsmålet om hvordan elektrifisering virker på globale utslipp ikke drøftes i meldingen i det hele tatt. Det tyder ikke på særlig god samvittighet.

Faktisk er hele tiltakslisten orientert om ”hjemme”. Satsingen på regnskogvern og enkelte andre globale programmer videreføres, men det er ingen ny kreativitet omkring hva man kan gjøre utenfor Norge der det er massevis av kostnadseffektive muligheter. Hva kunne vi f. eks. gjort for å fremme bruk av gass fremfor kull i utviklingsland?

Dette illustrerer at hele regjeringsbehandlingen har handlet om symbolpolitikken ved om kuttene tas hjemme eller ute, noe som er helt uten interesse for klimaet. Dette bygger på en merkelig og nokså særnorsk forestilling om ”eksempelets makt”, men denne makten er svært tvilsom, siden det ikke er så imponerende for land i Afrika og Asia å få høre at styrtrike Norge har råd til å sløse bort penger. Det blir fullstendig tøvete hvis hjemmekuttene øker globale utslipp, eller innebærer risiko for det.

Det er også underlig at så mange politikere selv etter de enorme skuffelsene i de internasjonale forhandlingene ikke forstår at det viktige tvert imot er å vise verden at klimaløsninger kan være kostnadseffektive, og at ethvert bidrag de rike landene kan gi de mindre rike vil være et bidrag til en global avtale.

En grunn til at mange tror mål om hjemmekutt er viktig, er at noen i debatten later som om alternativet ”bare” er å betale for andres kutt og ”kjøpe oss selv fri”. Det er jo feil. Kvoter og avgifter virker selvsagt også i Norge, og utenom disse områdene er det helt greit å gjennomføre kostnadseffektive tiltak, og det gjøres da også. Brave mål om hjemmekutt er rett og slett en hardnakket illusjon som norsk politikk har skapt for seg selv.

Likevel satte SV tydeligvis regjeringssamarbeidet på spill for å holde på klimaforliket som mange tror krever at to tredjedeler av våre forpliktede kutt pr 2020 må tas hjemme. I virkeligheten sa det bare at de tiltakene man da så for seg kunne tenkes å gi kutt i denne størrelsesorden. Senere har det vist seg at det var aldeles urealistisk. Mye har vist seg å ta vesentlig lenger tid eller bli uforholdsmessig dyrt, og noen av tiltakene (biodrivstoff) er satt delvis på vent internasjonalt fordi de så fort blir direkte klimaskadelige.

Nå sier Regjeringen at klimaforliket står fast, og både SV og Bellona jubler og kaller det en seier. Alle andre er langt mer reservert, og ser at heller ikke med de nye tiltakene vil det være mulig å nå 2/3 i 2020 - uansett.

Jeg er enig med Leif Sande, lederen for fagforbundet Industri Energi, i at det ser ut som om ikke en gang Regjeringen selv tror på dette. Og jeg er også enig med ham i at det er bra at det ikke foreslås mange flere dyre tiltak som kanskje kunne ført til målet, fordi det ville vært skadelig for industrien, og et fryktelig sløseri med penger.

Så løsningen for Regjeringen ble å late som om to tredjedeler-målet står fast, når den i realiteten vet at det i hvert fall ikke kan nås i 2020. Avhengig av hvordan og når de andre tiltakene gjennomføres, og særlig hvor sterk skogsatsingen blir, kan det kanskje nås på lengre sikt.

Det interessante er at Regjeringen fortsatt har sitt på det tørre i selve meldingsteksten. Av den er det klart at utsagnet om at klimaforliket består skal tas bokstavelig, dvs at det ikke handler om noen forpliktelse, men en prognose om hvor mye man får ut av tiltakene, som må kvalifiseres hver for seg. Ut over dette har man lempet litt (ikke så mye) på noen av begrensningene, som at man ikke skal bruke for mye doble virkemidler. De viktigste unntakene er økningen av CO2-avgiften offshore, som ikke er noe smart, og klimafondet for landindustrien som kan vise seg å gi gode resultater på sikt, selv om bruk av fond er en måte å unndra utvalgte formål vanlig budsjettmessig prioritering.

Resultatet er derfor et vanlig rødgrønt kompromiss som gir SV symbolmessige seire på bekostning av hva som kunne vært en bedre politikk.

Jeg er derfor også enig med Sande i at det hadde vært mye lurere å avvise hele hjemmepolitikken og heller lete høyt og fritt hjemme og ute etter de beste måtene å bruke pengene på. Det ville ikke utelukket noen dyre hjemmetiltak, som f. eks. kollektivsatsingen, som også gir andre betydelige fordeler, eller en (helst sterkt omlagt) CCS-satsing, som beskytter våre interesser som gassnasjon, men man kunne sluppet unna de vanskelige problemstillingene rundt innblandingspåbud for biodrivstoff og elektrifisering, og tatt det mer med ro med f. eks. skjerpede bygningsmessige krav, som allerede møter sterk kritikk på grunn av virkningen på boligprisene.

------------------------------------------------------------------

Hans Henrik Ramm er en uavhengig petroleumsstrategisk rådgiver som også utgir kommentartjenesten Behind The News med analyser av aktuelle temaer knyttet til olje/gass, økonomi, ny vekstteori og norsk politikk, se www.rammcom.com. Ta kontakt med btn@getmail.no for gratis prøveabonnement.