|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Langsiktig i en usikker verden
Oljeindustrien er en bransje der man må tenke langsiktig i en usikker verden. Statoil går tungt inn i Russland, mens BP planlegger å trekke seg ut. Spørsmålet er om det er Helge Lund eller Bob Dudley som håndterer risiko best.
At oljeselskapene kommer til ulike konklusjoner med hensyn til geologi og geografi er ikke uvanlig og heller ikke oppsiktsvekkende. Det er heller ikke noe nytt at geografien settes foran geologien. Statoils utgang av Irak er et eksempel på det siste. Irak er et ekstremt rikt oljeland, et av de i Midtøsten og i OPEC med de største og mest langsiktige reservene, men geografisk og politisk slik plassert at det blir ekstremt usikkert å drive langtidsplanlegging der, til tross for at USA påtok seg en krig for å bringe fred og stabilitet til landet. Formelt var det en aksjon mot et arnested for internasjonal terrorisme. Reelt sett dreide deg seg like mye om tilgang til noen av verdens mest sentrale oljekilder. De internasjonale mlitæroperasjoner i Libya faller i samme kategori. Dette ressonement kan lett lede til påstanden om at Syria forlenget ville ha vært under internasjonal militær behandling dersom landet hadde hatt olje i betydelig grad. Slik er verden.
Det er dessverre et faktum at verdens oljereserver i hovedsak ligger i land med kompliserte politiske regimer. Det gjelder ikke bare Midtøsten, men også Afrika, Latin-Amerika og den del av verden som omfattes av tidligere Sovjetunionen. Aserbaijan tilhører den siste kategori. Landet fikk nettopp anledning til å vise resten av verden et glansbildeportrett gjennom finalen i Melodi Grand Prix. Med oljepenger i bøttevis kunne president Ilham Alijev retursjere bildet av et av verdens mest korrupte og undertrykkende regimer. For tjue år siden vandret Statoil og BP hånd i hånd inn i dette landet, og begge selskapene er fortsatt med i oljevirksomheten i Kaspihavet.
Oljeselskapenes virksomhet er av en slik karakter at de gjennom sin eksponering av økonomi og teknologi må tenke langsiktig. Det stiller ekstreme krav til å forstå og håndtere risiko. Bildet skiller ikke entydig mellom svart og hvitt. Her finnes mye skyggeland og gråsoner. Det finnes ytterst få land der man møter politisk og økonomisk forutsigbarhet. Canada er er sivilisert land i å måte. Der tilbyr myndighetene forutsigbare rammebetingelser, men der finnes et annet problem. Store deler av de canadiske oljereservene ligger i oljesand. Slik sett blir det et tankekors at Statoils generalforsamling brukes som en av verdens fremste aksjonsarenaer i miljøbevegelsens kamp mot oljesand, mens tilstedeværelse i regimer som bryter menneskerettighetene og topper listene over verdens mest korrupte land, ikke levnes et øyeblikks oppmerksomhet.
Problemet ligger i vårt økende forbruk av energi, og at vi i overskuelig fremtid ikke vil ha alternativer til olje om monner. Det samme vil bli situasjonen for gass, og man skal ikke forundrer om miljøbevegelsen i årene fremover vil møte opp på Statoil generalforsamling og protestere mot produksjon av skifergass i USA. Det vil ikke bare reise nye tankekors, men også underbygge påstander om at verden vil la seg bedra og forføre. Men fremfor alt vil verdens økende behov for energi blottstilles. I det siste forenes vår tilstand. Vi er alle i samme båt, og vi må alle tenke langsiktig i en usikker verden. Her ligger også potensialet til å bringe verden fremover, hvis vi fortsatt bekjenner oss til troen på at det er mulig.
Skifergass er i ferd med å snu noe av energibildet i geografisk forstand, men teknologisk er utvinning av de ukonvensjonelle gassreservene en svært krevende virksomhet. Etter en langhelg i New York unngår jeg ikke å få med meg et helt nytt innslag i reklamesendingene på fjernsyn: skifergass gir landet ny energisikkerhet.
Vi må kanskje tegne kartet på nytt i vår energiverden.
Annonse
|
|
|
|
|
|
|