|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Oljenasjonens merkedag
I dag er det 40 år siden Stortinget besluttet å opprette Oljedirektoratet og Statoil. Hva står vi igjen med?
14. juni 1972 er en merkedag i norsk oljehistorie. Det var gått to år siden Phillips Petroleum hadde bekreftet at innholdet i blokk 2/4 – PL018 – var drivverdig. Ekofisk var funnet og nå var det tid for handling. Spørsmålet var i hvilken form og i hvilket omfang staten ville engasjere seg i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. Avgjørende for utfallet var regjeringskrisen i 1971, som førte til at Per Bortens koalisjonsregjering gikk av, og Arbeiderpartiet dannet mindretallsregjering med Trygve Bratteli som statsminister og Finn Lied som industriminister. Oljesaken ble sterkt påvirket av at Lied valgte Arve Johnsen som statssekretær.
Regjeringen Borten hadde en forholdsvis passiv tilnærming til spørsmålet om statens operative rolle i oljesektoren. Det var ikke tvil om myndighetsutøvelsen i forhold til konsesjoner, ressursforvaltning og skatter, men i forhold til et statlig selskap, ville nok regjeringen Borten ha valgt holdingmodellen, i tråd med utredningen fra det statlige organisasjonsutvalget for petroleumsvirksomheten.
På dagen to år før Stortingets vedtak hadde imidlertid Arve Johnsen skrevet et notat om organiseringen av statens deltakelse i petroleumsvirksomheten. Han hadde gjort dette i egenskap av å være formann i Arbeiderpartiets industripolitiske utvalg. I notatet hadde han gått inn for etablering av et operativt statlig oljeselskap, at olje og gass i hovedsak måtte ilandføres i Norge og at staten burde ha hovedansvaret for oljevirksomheten i nord. Johnsens notat var preget av industrielle perspektiver med internasjonale dimensjoner. Han fikk bred tilslutning i partiledelsen og støtte fra LO. Da Arbeiderpartiet kom til regjeringsmakt i 1971, ble Johnsens notat retningsgivende for oljepolitikken. Dermed fikk vi et statlig operativt oljeselskap. Stortingets vedtak var enstemmig, noe som i ettertid ikke alltid har vært lett å forstå.
Det grunnleggende i den norske oljemodellen var en tredeling mellom Industridepartementet, Oljedirektoratet og Statoil. Staten tok gjennom denne modellen de nødvendige grep på sokkelen, samtidig som mulighetene for konkurranse på selskapssiden ikke ble avskåret, slik tilfellet var i flere oljeland med monopolistiske statsoljeselskaper. En av de viktigste suksessfaktorene i den norske modellen er nettopp at vi ikke falt for fristelsen til en total nasjonalisering, selv om mange mente at vi gjennom oppbyggingen av Statoil kom farlig nær.
Børsnoteringen av Statoil viser en annen viktig side ved den norske modellen; forståelsen av endringskrefter og ny virkelighet, og evnen til å tenke dynamisk og gjennomføre endringer.
Det er Statoil som har vært gjenstand for de største endringene. Historien om Statoil viser blant annet hvor vanskelig det er å bli stor i et lite land. Men det er mye verre å bli for liten i en stor verden.
Det gikk ikke lenge før det enstemmige stortingsvedtaket om Statoil ble utfordret av de som ville ha endringer. Reformistene satt i hovedsak i Høyre. Arbeiderpartiet ble nødvendig for å etablere Statoil. Høyre ble nødvendig for å reformere Statoil. Det er interessant å merke seg at de to partiene ble stående sammen om kompromisset som førte til opprettelsen av Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Den såkalte vingeklippingen av Statoil satte imidlertid i gang en ny prosess; presset for å komme på børs. Initiativet kom fra selskapet selv, og igjen ble Arbeiderpartiet og Høyre stående sammen om en viktig oljepolitisk reform.
SDØE-reformen er nok den vanskeligste delen av den norske modellen å forstå. Staten eide Statoil 100 prosent, og hadde slik sett alle muligheter for å styre, ettersom generalforsamlingen besto av en person: olje- og energiministeren.
Jeg har blant annet i boken jeg skrev om Gullfaks drøftet paradokset: hvorfor nasjonalisere et statlig selskap? Eller var SDØE kanskje en nedskriving av egenkapitalen og et ekstraordinært utbytte? Jeg har kommet til et SDØE var en omplassering av statens formue, og i denne transaksjonen ble også det gjort en bevisst eller ubevisst forberedelse til børsnotering og dertil en sikring av innskuddene til det petroleumsbaserte pensjonsfondet.
Innad i Statoil ble SDØE-reformen oppfattet som en begrensning av selskapets vekstmuligheter. Den frykten har vist seg ubegrunnet. Reformen ga for øvrig selskapet anledning til å ekspandere ut over norsk sokkel og gå internasjonalt.
Børsnoteringen av Statoil skapte store forventninger i markedet om en fusjon med Hydro. Da fusjonen kom i 2007 skapte den et enda større Statoil. Selskapets størrelse kan problematiseres i et strengt nasjonalt format, men på den internasjonale arena er ikke Statoil større enn selskapet må være for å kunne hevde seg. Heldigvis gjør Statoil det.
Over Oljedirektoratet hviler det noe mer evigvarende, men også OD har vært gjennom endinger, hvorav utskillelsen av sikkerhetsavdelingen til Petroleumstilsynet er den viktigste når det gjelder det organisasjonsmessige.
OD markerer seg med daglig styrke og integritet. Det har resultert i god ressursforvaltning.
«I 1972 var det få som så konturene av det norske oljeeventyret, og de færreste kunne forestille seg hvordan situasjonen ville være i dag. Selv i OD var det mange som mente at det ville være over i løpet av 1990-årene», skriver direktør Bente Nyland i en kronikk på ODs hjemmesider i dag.
Heldigvis tok vi feil da vi anla dette snevre fremtidsperspektiv. Om utfordringene fremover skriver hun:
«Nær 40 prosent av petroleumsproduksjonen på norsk sokkel i vil i 2030 komme fra funn som ennå ikke er gjort. Antall og størrelsen på funnene vil avgjøre nivået på framtidig produksjon. Selv om det nylig er gjort betydelige funn både i modent og umodent areal, er mulighetene for å gjøre store funn trolig større i deler av de uåpnede områdene enn i de som allerede er åpnet.»
På dagen i dag gratulerer jeg med glede Bente Nyland og Helge Lund, og glemmer heller ikke de to pionerene Fredrik Hagemann og Arve Johnsen.
Annonse
|
|
|
|
|
|
|