|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Når de rike streiker
Et nytt betydelig olje- og kondensatfunn i den sørlige delen av Nordsjøen bekrefter hvor lite vi visste om det vi trodde vi visste alt om.
Statoil har gjort det igjen; denne gangen i King Lear-prospektet i blokk 2/4 i Nordsjøen. 2/4 er selve grunnlaget for at vi er det vi er som olje- og gassnasjon. Det var her Ekofisk ble funnet, i 2/4-2. Deler av arealet ble etter hvert tilbakelevert. Nå har Statoil boret den 21. brønnen i blokk 2/4, og det har altså resultert i et nytt funn, 43 år etter at Ekofisk ble funnet. Vi snakker om et nytt felt som ligger 20 kilometer nord for Ekofisk.
Det nye funnet er en demonstrasjon på at kunnskap og erfaring svarer seg i kombinasjon med evnen til aldri å gi opp. Noen har riktignok måttet svelge noen kameler og spist noen hatter underveis, for det har ikke manglet på kjekke uttalelser fra folk som mente at de visste alt om de modne områdene i Nordsjøen. De nye funnene bør få oss til å snakke mindre og lete mer.
Den gledelige nyhet fra Nordsjøen konkurrerer om oppmerksomheten fra andre nyheter: streik blant oljearbeidere og en uttalelse fra Berge Gerdt Larsen, som nærmest trer inn i profetrollen og sier at det går mot kollaps i olje, rigg og gass. Hvis den omstridte bergenseren har rett, bør oljearbeiderne raskest komme seg tilbake på jobb og justere sine krav.
Olje og gassen på kontinentalsokkelen har gjort noe mer et land og et folk. Vi er blitt rike. Ekstremt rike. Spanjolene som danset på EM-arenaen og i gatene i Madrid over en vunnet fotballkamp, vender raskt tilbake til en helt annet og mer dramatisk virkelighet enn den som møtte folk i Stavanger dagen etter at Rosenborg banket Viking 4-1.
Det er ingen i Europa som synes synd på nordmenn, og det er få i Norge som synes synd på oljearbeiderne. Det er ikke lett å mobilisere sympati for den norske oljearbeiderens krav om å få sin del av verdiskapingen. For hva skal lærere, sykepleiere, hjelpepleiere og førskolelærere si? Gjelder ikke fellesformuen på kontinentalsokkelen for dem?
Oljearbeiderne skal slippe å ta skylden alene, men de må ta sin del av ansvaret for det norske kostnadsnivået. Så lenge det går «så det hyler» på norsk sokkel, kan man saktens lukke øynene for en del ubehagelige fakta, men en dag vil også nordmenn tvinges til å åpne øynene i virkelighetens verden, og da blir det mye ubehagelig å få øye på.
Den pågående oljestreiken er ingen god sak for noen av partene. Konflikten er mer innviklet enn det som er normalt, fordi stridens kjerne dreier seg om et spørsmål som ikke er tariffestet, nemlig endringer i pensjonsbetingelser som er foretatt i Statoil. Det er aldri lett å trekke tilbake fordeler som er gitt. På den annen side kreves det fra tid til annen justering til virkeligheten. Land som Hellas og Spania er eksempler på dette.
At partene i arbeidslivet ikke lykkes å bli enige om hva som er den faktiske lønn, er ikke noe nytt, men det er en ganske drøy påstand når forbundsleder Leif Sande i Industri Energi sier at alt over grunnlønn er rovdrift på mennesker. Hvis en slik streng tolkning av arbeidstid skal legges til grunn, skal det ikke mye fantasi til å se at avisene må utvide sidetallet for dødsannonsene hvis leger og sykepleiere forlater operasjonsstuene for å ile til stemplingsuret når den ordinære arbeidstiden er omme.
Oljearbeiderne skal altså slippe å ta all skyld alene, men det blir urimelig når de aldri vil være med på en diskusjon om det kan tenkes at de selv har en andel i det høye kostnadsnivået i norsk olje- og gassvirksomhet.
Regjeringen nedsatte i fjor et utvalg for å vurdere hva som kan gjøres for å redusere forskjellene fra andre i det norske riggmarkedet.
Hvis alle spørsmål knyttet til lønn, pensjon, arbeidstidsordninger og offshore rotasjon skal ende med påstanden om at det er Helge Lund som er problemet, kan vi være sikre på at problemene vil overleve både Lund og hans etterfølgere, og til slutt tårne seg opp til en situasjon som vil innebære at det meste som produseres av varer og tjenester i Norge vil bli utkonkurrert av andre som er mer konkurransedyktige enn oss.
Problemet er knyttet til at vi i dag har det bedre enn de aller fleste på kloden. Utfordringen ligger i at vi ikke har garanti for at det vil være slik til evig tid.
Dilemmaet er at det fortsatt er mulig å streike seg til mer velstand, men samtidig til større fallhøyde.
---------------
Bjørn Vidar Lerøen er rådgiver for samfunnskontakt i OLF.
|
|
|
|
|
|
|