|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Køordning?
 Det er mye som må tenkes gjennom før man griper inn i oljeselskapenes investeringsplaner. Mest sannsynlig er køordning en dårlig idé.
Enkelte samfunnsøkonomer vil at myndighetene skal bremse ned oljeselskapenes investeringsplaner for å unngå overoppheting av norsk økonomi og lønnssmitte.
Det er alltid nødvendig for Finansdepartementet å vurdere hvordan de makroøkonomiske virkningene av oljevirksomheten passer inn i helheten. Det har Departementet god erfaring med, fra både gode og dårlige tider. Det er vel ut fra disse erfaringene at statssekretær Morten Søberg i Finansdepartementet ikke akkurat hopper i taket over forslaget. Han henviser i Aftenposten til at forutsigbarhet er en del av ”samfunnskontrakten” med selskapene, som til gjengjeld finner seg i et høyt skattenivå, og at man må være svært varsom med direkte inngrep.
Prøvd før
”Køordning” har vært forsøkt en gang før, sent på åttitallet. Da lå det også en stund an til sterk investeringsvekst, og statsråd Arne Øien var svært opptatt av å skjære av toppen for å plassere den lenger fremme. Diskusjonen dreide seg om de foreliggende planene for utbygging av feltene Snorre, Draugen, Heidrun og Brage. Etter mye diskusjon ble Snorre i stortingsbeslutningen våren 1988 sluppet frem, mens beslutninger for Draugen og Heidrun ble utsatt ett år, og Brage - det minste feltet - i fem år. Draugen ble likevel vedtatt bare et halvt år senere. Heidrun løste seg selv, ved at man måtte jobbe lenger for å finne avsetningsløsning for gass, og tidligproduksjon ble vedtatt bare noen måneder senere. Det eneste virkelige offeret, lille Brage, ble sluppet løs etter bare to år. Da oppfattet man situasjonen som helt annerledes, med utsikter til for få oppdrag for industrien.
Det hadde altså vært mye styr for ingenting gjennom flere år.
Lærdommen var at mye forandrer seg raskt. Planer forandres, og konjunkturene svinger.
Lang ledetid
I forhold til slike raske forandringer er inngrep i utbyggingsplaner et lite treffsikkert virkemiddel. Skal man gripe inn, må man gjøre det tidlig, før det er inngått for mange kontrakter som kan gi staten erstatningsansvar hvis de må brytes, og absolutt før vesentlig arbeid starter. Etter det kan det ta noen år før investeringene kommer opp i store volumer, og da kan verden allerede se annerledes ut. Dessuten kan prosjekter som man ikke ville utsette likevel bli utsatt av rent forretningsmessige grunner. F. eks. vil man aldri finne på å utsette tidskritiske prosjekter, men planene kan likevel endre seg av andre grunner.
Krisen i Europa
Nå er det mer usikkerhet enn noensinne om økonomi og konjunkturer de nærmeste årene. Statsministerens hovedbudskap er at vi også i Norge bør være veldig redde for den fortsatte krisen i Europa. Fall i etterspørsel fra Europa kan føre store deler av vår eksportindustri inn i problemer. I nyhetene i går var det særlig fokus på fiskerisektoren.
Hvis dette er et hovedanliggende, blir bekymringene for overoppheting uvirkelige.
Mange mener den kommende Euro-krisen blir mye verre enn finanskrisens første fase. Da var alle enige om at det var en stor fordel for Norge at vår egen oljeindustri gikk ufortrødent videre. Nettopp de lange ledetidene gjør at oljevirksomheten virker som en solid stabilisator på norsk økonomi. Om de ansatte der tjener bedre, bruker de også mer penger. Dermed underbygges samlet etterspørsel i Norge som hjelper også andre sektorer i krisetider, og avlaster staten for behovet for å slippe ut mer etterspørsel (som vi vet det kan bli vrient å få tilbake når behovet blir borte).
Begynner vi å utsette prosjekter nå, kan det derfor hende at vi vil angre på det allerede ett eller to år senere.
Selvregulering
Det har også mange andre ganger vært vekstfaser i oljeinvesteringene med diskusjon om pressvirkninger, men uten at politikerne har grepet inn. Det som da ofte har skjedd, er at aktivitetsnivået likevel har tilpasset seg. Når etterspørselen blir høy, og leverandørindustriens kapasitet er begrenset, går prisene opp gjennom hele verdikjeden. Dermed blir mange prosjekter naturlig forskjøvet mens oljeselskapene jobber med å forbedre prosjektet eller forhandle prisene ned, eller rett og slett må vente på tur.
Internasjonalisering
Siden køordningen i 1988 har det også skjedd en helt fundamental endring med norsk leverandørindustri. Den gangen var den stort sett en hjemmeindustri, dvs at endringer i etterspørselen fra norsk sokkel nesten i sin helhet slo inn mot industrien. I dag selger norske leverandører like mye ute som hjemme. Det betyr at svingninger hjemme avdempes av svingninger i andre markeder, og at selskapene har fleksibilitet til å ta færre oppdrag ute hvis det blir større behov hjemme.
Nå venter analysefirmaet Menon i en helt fersk rapport vekst også i utenlandsomsetningen fra 2011 til 2012, men litt avdempet i forhold til tidligere. Det kan være et forvarsel om at den internasjonale oljeindustrien gradvis flytter investeringer fra offshore til ukonvensjonell olje og gass på land, der store deler av norsk leverandørindustri ikke kan følge. Det er ingen grunn til å vente noe sammenbrudd i eksportmarkedet, men det kan godt vise seg at oppsvingen hjemme blir mer eller mindre oppveid av denne utviklingen ute.
Driftsutgifter
Nok en endring er at så mange flere felt er kommet i driftsfase. Etterspørselen fra drift er omtrent like stor som fra investering. Dermed gir investeringstallene alene et villedende bilde av endringer i samlet etterspørsel.
Når man tar med alle disse forholdene er det ikke sikkert at den planlagte investeringsveksten får så stor makroøkonomisk betydning. Det kan like gjerne hende at vi trenger alt som virkelig kommer.
Lønn fra grunnrente?
Diskusjonen startet med en artikkel i Dagens Næringsliv av Roger Bjørnstad i Pöyry. Ved hjelp av noen enkle data postulerer han at mye av grunnrenten fra petroleumsvirksomheten går til økte norske lønninger, når den burde gått inn i Oljefondet i sin helhet. Dette antas å skje gjennom generelt høye lønninger til ansatte i oljeselskapene, høy inntektsvekst hos de ansatte i leverandørselskapene fordi de opplever så gode tider, og - aller mest - lønnssmitte til andre deler av arbeidslivet fordi oljerettet industri inngår i frontfagene som setter en slags norm for andres lønnsvekst.
Bjørnstad bygger på SSBs tradisjonelle definisjon som antar at alt som overstiger normal avkastning på kapital er grunnrente. Dette ser bort fra at en vesentlig del av verdiskapingen i alle deler av petroleumsindustrien kommer fra kunnskap, innovasjon og teknologi, og derfor ikke er grunnrente, men kunnskapsrente. Opprinnelsen til denne ligger til syvende og sist hos de ansatte, som derfor skal ha sin rimelige del.
Om lønnsnivået hos ansatte i oljeselskaper er ”riktig” kan selvsagt diskuteres, men med det lokk som effektivt er satt på lønnsveksten siden 80-tallet har denne vært underordnet nettopp frontfagene. Derfor har den ingen betydning for smittevirkninger. Det er også tvilsomt om denne gruppen over tid har fått noen særlig del av den høyere produktivitetsveksten i sektoren.
Det blir annerledes for de leverandøransatte, som har en mer markedsbasert lønnsdannelse. Denne er imidlertid sterkt utsatt for konjunktursvingningene i petroleumssektoren. I gode tider tjener leverandørene bra, og må betale godt for å trekke til seg kvalifisert arbeidskraft. Men det har sin motpost i dårligere tider. Vi skal ikke så mange årene tilbake før leverandørindustrien slet med små marginer og lav lønnsevne.
Svingninger i petroleumssektoren er noe vi alltid har levd med og alltid vil leve med. Dette er en langsiktig næring som også i Norge skal gjennom mange flere opp- og nedturer. Det er i gode tider leverandørene kan sette av midler til innovasjon og skaffe seg førsteklasses folk. Om de ansatte får sin fortjente del av leverandørenes kunnskapsrente eller ikke må derfor vurderes når gode og dårlige tider sees i sammenheng.
Det som er et godt poeng, er at petroleumsleverandørenes rolle som del av frontfagene blir litt merkelig. Frontfagene er ment å sette et slags tak for andre fordi de er antatt å være særlig følsomme for lønnsvekst, siden de konkurrerer med utlandet. I dårlige tider i oljesektoren hører leverandørene hjemme her, men det blir litt feil i gode tider fordi de da fort overskygger interessene til annen industri som er mer i samme stilling hele tiden.
Når andre grupper regelmessig ikke oppfatter frontfagenes vekst som tak, men minst som norm og ofte som gulv, blir det utvilsomt lønnssmitte i gode tider. På det punktet har Bjørnstad rett. Det gjelder ganske særlig offentlig ansatte, som neppe har særlig stor produktivitetsvekst å ta ut, men som kan ri på produktivitetsveksten blant offshoreleverandørene i gode tider - uten at de vil følge dem ned i dårlige tider.
Men dette problemet hverken kan eller bør løses ved å gripe inn mot offshoreinvesteringer.
Problemets rot ligger i det motsetningsfylte forholdet vi har i Norge mellom rettferdighet og solidaritet i lønnsdannelsen. Rettferdighet tilsier at arbeidsgivers produktivitetsutvikling og lønnsevne får betydning for lønnsutviklingen, og det påberopes selvsagt også alltid når det passer. Solidaritet er en oppfatning av at alle skal ha omtrent samme lønnsvekst. Det holder ikke i praksis, men i offentlig sektor er produktivitet vanskelig å måle, og det er blitt en slags hevd på at offentlig ansatte minst skal følge frontfagene. Dessuten skal nærmest alle andre grupper som mottar trygd, lønn eller støtte fra det offentlige ha sine ytelser indeksert med lønnsdannelsen ellers i samfunnet. Dette er som kjent det store Damokles-sverdet som på sikt truer med å spise opp hver eneste krone staten får inn i oljeinntekter, og mye mer dersom disse blir mindre og en gang forsvinner helt. Offentlig sektor har alt for svak produktivitetsvekst, men bruker likevel penger som om den var på topp.
Det er derfor først og fremst denne veien at grunnrenten fra petroleumsvirksomheten spises opp av vekst i lønninger og andre ytelser - etter at den er krevet inn av staten. Derfra finner den veien ut igjen til mange andre grupper som finansieres av det offentlige. Dette har skjedd selv under handlingsregelen, og er en viktig årsak til at driftsutgifter fortrenger investeringer som bl a skulle gjort offentlig sektor mer produktiv. I noen sektorer tyder mye på at det har gått så langt at produktiviteten går ned, se bare på mange reportasjer de siste ukene om hvordan voksende driftsutgifter fortrenger investering og vedlikehold i sykehus- og jernbanesektoren og de alvorlige konsekvensene dette kan føre til.
Det er hyggelig at også offentlig ansette har god lønn, men da kan man ikke samtidig ha foreldet kapitalutstyr som gjør at man må ha alt for mange av dem.
Avsporing
Diskusjonen om investeringsveksten offshore blir derfor fort en avsporing av disse mer grunnleggende utfordringene som vil bestå uansett opp- og nedturer i petroleumssektoren. Det er sikkert riktig at det oppstår kamp om arbeidskraften når mye skal gjøres samtidig offshore, og at dette kan svekke utviklingen i noen andre sektorer, men statssekretær Søberg har rett i at dette er et luksusproblem. I slike tider tjener Norge godt uansett, og det er den næringen som har den beste langsiktige produktivitetsutviklingen som vinner.
Men sannelig har det også vært perioder da oljesektoren har gitt fra seg arbeidskraft. I det lange løp blir dette neppe mer enn krusninger når man også tar hensyn til de naturlige tilpasningene.
Jeg sier ikke at myndighetene alltid skal si ja til alle planer. Man kan ikke utelukke at spesielle omstendigheter kan berettige utsettelser. Diskusjonen hadde f. eks. vært annerledes hvis det nå også hadde vært boom i Europa.
Poenget er at man må være helt sikker på at man har tatt alle forhold som fort kan endre seg i betraktning. Risikoen for skadevirkninger er høy. Og man må i hvert fall ikke gripe inn hvis det problemet man ønsker å løse egentlig har helt andre årsaker.
------------------------------------------------------------------
Hans Henrik Ramm er en uavhengig petroleumsstrategisk rådgiver som også utgir kommentartjenesten Behind The News med analyser av aktuelle temaer knyttet til olje/gass, økonomi, ny vekstteori og norsk politikk, se www.rammcom.com. Ta kontakt med btn@getmail.no for gratis prøveabonnement.
Annonse
|
|
|
|
|
|
|